Artificial Divinity

Frøet som senere skulle vokse opp til å bli bandet Next Life ble plantet da låtskriver Hai Nguyen Dinh som seksåring spilte \"Exploding Fist\" på sin Commondore 64 slik at høytallerne sprengte på familiens stue-TV. Mange år senere møter Hai sin fremtidige Next Life-partner Tormod Christensen på et pre-internett kopieringsparty, hvor unge folk utfordret kraften til primitive prosessorer på samme måte som tidligere generasjoner dro på kiting eller klippestuping. Nettopp denne kjærligheten for transistorkultur og digital historiefortelling er ennå en stor del av Next Lifes lydbilde idag.

Allerede da Next Life gjorde sin første konsert i 1999, visste alle oppmøtte at det var et band som skapt for kulttilbedelse. En uidentifiserbar miks av chip-lyder og ekstrem voldelig musikk, representert av tegneserieaktige karakterer, gjorde Next Lifes konserter til å bli en umiddelbar klassiker.

Siden da har Next Life blitt et band i sakte evolusjon. Fra det mer elektroniske lydbildet deres på Red End 7\" (2000) og debutplaten, til synth/gitar-hybriden The Lost Age (2009), til The Resurrection EP (2010) som markerte Next Lifes 10-årsjubileum ved at line-upen ble forsterket med en vassekte trommeslager.

Resurrection EP var Next Lifes prøveprosjekt før Artificial Divinity, bandets tredje album som presenterer et band med bredere tilnærming til musikk enn noen sinne. Albumets 12 spor går fra meditative subsoniske lydeksperimenter til ultrakomplekse metal-utblåsninger, som vil begeistre både nye og gamle fans.

Next Lifes distinkte lydbilde og selvpålagte begrensninger har skapt forventninger om at Next Life har en storslått plan - et mål bak deres evolusjon som ligger langt utover musikkens nåværende tilstand. Mens andre band endrer stil og lydbilde som ses på som utdatert om få år, lager Next Life musikk som høres mer futuristisk ut for hvert år som går.

I likhet med de to foregående albumene er omslaget designet av Are Mokkelbost.